Det meste av utredning og behandling av langvarig smerte foregår i primærhelsetjenesten. Ved langvarig smerte er det, som ved akutt smerte, viktig å fastslå om det dreier seg om en , og om årsaken er tilgjengelig for behandling. Det er viktig at denne utredningen ikke trekker for mye i langdrag, eller at pasienten blir en kasteball mellom ulike spesialiteter i helsevesenet. Det svekker ikke bare tiltroen til hjelpeapparatet, men kan passivisere pasienten og svekke evnen til å mobilisere egne ressurser.
Ved langvarig primær smerte, er smerten en sykdom i seg selv, uten kjent konkret biologisk forklaring, og dermed uten mulighet for en årsaksrettet behandling som f.eks. ved innsetting av hofteprotese. En stor andel av pasientene som henvises til tverrfaglige smerteklinikker har langvarig primær smerte.
I alle tilfeller er det viktig å gjøre en bred kartlegging av smerten og pasientens øvrige livssituasjon. Både psykologiske, sosiale og biologiske forhold virker inn på smerter. Medikamentell behandling av langvarig smerte kan medføre risiko for å utvikle avhengighet av vanedannende medikamenter. Ved utredning/kartlegging av smertetilstander må man derfor kartlegge kompleksiteten i den enkeltes tilstand, uansett årsaksforhold. En god utredning av smerte består både av kartleggingssamtale, selvrapporteringsskjema og klinisk undersøkelse.